Priskos

Priskos (gresk Πρίσκος, latin Priscus), fra Panion i Trakia, var en gresk og østromersk diplomat, historiker, sofist og retoriker på 400-tallet e.Kr.^[1][2][3][4] som forfattet et verk om Østromerriket, der bare fragmenter er bevart. Hans beskrivelse av huneren Attila og hans hoff, samt beretningen om mottagelsen av den romerske ambassadøren, er et verdifullt stykke historie. Priskos' verker var for sin tid usedvanlig upartiske og objektive.

Priskos ble født i Panion i Trakia en gang mellom 410 og 420 e.Kr.^[1][2] Keiser Theodosius IIs regjeringstid var helt overskygget av hans kamp for å verne keiserdømmet sitt, der hunerne var spesielt aggressive. Attila og hans bror Bleda fremforhandlet en avtale med det østromerske rike som skulle betale årlig tiende for å slippe å bli angrepet. Men tributten ble ikke betalt, og i år 441 gikk hunerne til angrep. I 443 nådde Attila Konstantinopel og stilte krav om enda høyere tributt. Da han igjen gikk til angrep i 447, sendte Theodosius flere diplomater for å forhandle, og en av dem var Priskos; formelt var han rådgiver for delegasjonens leder Maximinus. Den resulterende fredsavtalen ble enda dyrere for keiseren; men snart etter døde både Theodosius og Attila.^[5]

Priskos beretter at Attilas residens var av polert tre og omgitt av palisader, mer til pynt enn til vern. Priskos gikk med gaver til Attilas kone Kreka, som tok imot ham sittende på en sofa, omgitt av kvinner som arbeidet med fargerike broderier. Kreka hadde tre sønner. Samme ettermiddag var det bankett. Attila satt i midten, på en sofa; bak den førte noen trinn opp til sengen hans som var pyntet slik grekere og romere pyntet sengene for brudepar. Til høyre for Attila var sitteplassene som ga mest prestisje; sitteplassene til venstre ga mindre status, og der ble Priskos og følget hans plassert. Det ble skålt i vin, og deretter servert et utsøkt måltid av kjøtt og brød på sølvfat. Attila selv nøyde seg med kjøtt servert på en treplate. Han drakk av et beger av tre, mens gjestene drakk av gull- og sølvbegre. Han var enkelt kledd, og sverdet hans, skoene og hestens bissel var uten dekorasjoner, der skyterne brukte gull og juveler. Flere runder fulgte med skåling og servering av mat. Da det skumret, ble det tent fakler, og «to barbarer» fremførte sanger om Attilas seire og mannsmot.^[6]

Priskos la merke til at den av Attilas sønner som satt foran Attila, virket redd for sin far. Attila på sin side så ut til å mislike gutten. I stedet var han oppmerksom og vennlig mot en yngre sønn som kom inn. Da Priskos spurte seg for om dette, fikk han vite at spåmennene hadde fortalt Attila at familien hans ville bli fordrevet, men komme til makten igjen takket være denne yngre sønnen. Utsagnet underbygget kjente historier om at Attila var overtroisk og lot seg påvirke av magi. Så begynte underholdningen - hyllest av de to skaldene, en skytisk forteller og en maurisk opptredende som kan ha tilsvart narrene ved middelalderens hoff. Attila selv satt der uttrykksløs, og viste ikke tegn til å more seg. Han sørget for mat og underholdning for gjestene sine; ellers var han mannen som satt med kontrollen. I en av rapportene røpet han at han kjente til romernes hemmelige plan for å få ham snikmyrdet. Priskos forteller deretter om Attilas avreise for å inngå nok et ekteskap, og delegasjonens fortsatte reise for å gjenoppta forhandlingene med ham.^[7]

I Attilas teltleir kom en mann bort til Priskos og hilste ham på gresk: «Khaire!» Mannen var kledd som en huner, og Priskos tok ham derfor for å være en og undret seg over at mannen snakket gresk. Mannen moret seg og forklarte at han opprinnelig var gresk. Han hadde bodd i en by ved Donau og drevet forretning da hunerne inntok byen, så han mistet alt og ble tatt som slave av en goter i Attilas krets. Goteren satte ham senere fri og tok ham til bordfelle. Mannen foretrakk sitt nye liv: «For hos hunerne lever man sorgløst og uten å arbeide, når det ikke er krig...Hos romerne derimot risikerer man å miste alt når det er krig, og må sette sin lit til andre fordi keiseren forbyr at man bærer våpen.» Også i fredstid var livet tyngre i Romerriket, ikke minst skatteinnkrevingen, og «retten står ikke åpen for den krenkede part, med mindre han kan gi sølv til dommeren og betjentene hans». Priskos fant det best å si noen rosende ord om romerstatens grunnleggere, men mannen svarte med tårer i øynene at lovene sikkert var utmerkede, «men de som regjerer, har ikke samme sinnelag som de gamle».^[8]

Etter en tid i Roma reiste Priskos til Alexandria og provinsen Thebais i Egypt.^[1][2] I sin siste tid i øst, ca. 456, var han magister officiorum, embetsmann med tittelen illustris,^[9] tilknyttet Euphemios' stab under keiser Markians styre (450–457).^[1] Han døde en gang etter 472.^[1]

Priskos' bevarte tekster er utgitt i tre samlinger:

• Blockley, Roger C. (2009): The Fragmentary Classicising Historians of the Later Roman Empire. II. Cambridge, United Kingdom: Francis Cairns. ISBN 0-905205-51-0.
• Dindorfius, Ludovicus (1870): Historici Graeci Minores (bind 1). Leipzig, Germany: B. G. Teubneri.
• Gordon, Colin Douglas (1966): The Age of Attila: Fifth-century Byzantium and the Barbarians. Ann Arbor, Michigan: University of Michigan Press.

• Chisholm, Hugh (1911): The Encyclopædia Britannica: A Dictionary of Arts, Sciences, Literature and General Information, Volume 22. The Encyclopædia Britannica Co.
• Christophilopoulou, Aikaterinē (1986): Byzantine History (bind 1). Amsterdam, The Netherlands: Adolf M. Hakkert. ISBN 90-256-0836-1.
• Halsall, Paul (Mars 1996): «Medieval Sourcebook: Priscus at the Court of Attila». New York City, New York: Fordham University.
• Jones, Arnold Hugh Martin (1964): The Later Roman Empire, 284-602 (bind 2). Norman, Oklahoma: University of Oklahoma Press. ISBN 0-8018-3354-X.
• Kazhdan, Alexander Petrovich, red. (1991): The Oxford Dictionary of Byzantium. New York, New York and Oxford, United Kingdom: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-504652-6.
• Kelly, Christopher (2004): Ruling the Later Roman Empire. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press. ISBN 0-674-01564-9.
• Toynbee, Arnold Joseph; Myers (1948): A Study of History (bind 8). Oxford, United Kingdom: Oxford University Press.

Ytterligere lesning

• Gordon, Colin Douglas (1964): «Fifth Century Chronology of in the Fragments of Priscus» i: New Review IV (2–3).
• Thompson, E. A. (Juli-oktober 1945): «Priscus of Panium, Fragment I b» i: The Classical Quarterly (Cambridge, United Kingdom: Cambridge University Press) 39 (3/4): 92–94.

• «Priscus at the Court of Attila» overs. av J. B. Bury, Georgetown University