Julius Curtius
| Julius Curtius | |||
|---|---|---|---|
| Født | 7. feb. 1877[1][2][3][4] Duisburg[5][3] | ||
| Død | 10. nov. 1948[1][2][3][4] Heidelberg[6][3] | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, journalist, jurist | ||
| Embete | |||
| Utdannet ved | Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität Université de Strasbourg Christian-Albrechts-Universität zu Kiel | ||
| Ektefelle(r) | Adda Curtius[7] | ||
| Far | Friedrich Curtius | ||
| Barn | Barbara von Haeften[8] Dorothea Curtius | ||
| Parti | Deutsche Volkspartei Deutsche Demokratische Partei | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Gravlagt | Bergfriedhof[4] | ||
Julius Curtius (født 7. februar 1877 i Duisburg, død 10. november 1948 i Heidelberg) var en tysk jurist og politiker. Han var næringsminister i Weimarrepublikken fra 1926 til 1929, deretter utenriksminister til 1931. Curtius gikk inn for Youngplanen om krigserstatningene og en tollunion mellom Tyskland og Østerrike.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Curtius studerte jus i Kiel, Strasbourg og Bonn.[9] Han tok en juridisk doktorgrad i Berlin i 1905. Curtius var senere virksom som advokat i Duisburg.
Politisk karrière
[rediger | rediger kilde]Curtius ble medlem av riksdagen i 1920, og i 1926 utnevnt som næringsminister.[9] Etter Stresemans død i 1929 var han parallelt utenriksminister, og fra november samme år på full tid i dette vervet. Han arbeidet som næringsminister for sysselsettingsprogrammet og dessuten med et samarbeid med Sovjetunionen.
Han huskes mest for sitt arbeid for å fullføre Stresemanns arbeid for å regulere krigserstatningene etter den første verdenskrigen, og tilbaketrekningen fra Rhinland.[9] Curtius var som minister ansvarlig for Young-planen, og befant seg i brennpunktet for hets fra nasjonalister, det såkalte Stahlhelm og nasjonalsosialister.
Sammen med Schober forsøkte han å etablere en tollunion med Østerrike.[9] I dette ble han imidlertid motarbeidet av Frankrike som fikk medhold i Haag-domstolen (8 mot 7 stemmer), i at unionen ville være i strid med Genèvekonvensjonene.
Julius Curtius' bolig i Berlin, ble ødelagt under bombingen mot slutten av den andre verdenskrigen.[9] Hans eiendom i Mecklenburg som var en del av Øst-Tyskland, ble beslaglagt i 1946. Curtius flyttet i 1946 til Heidelberg hvor han døde i 1948.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- 1 2 Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Julius-Curtius, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Julius_Curtius, besøkt 17. oktober 2026[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 Find a Grave, besøkt 16. november 2024[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Nuremberg Trials Project, nuremberg.law.harvard.edu[Hentet fra Wikidata]
- ↑ Women in Resistance ID haeften-barbara-von, besøkt 13. august 2024[Hentet fra Wikidata]
- 1 2 3 4 5 Kotowski, Georg (1957). «Curtius, Julius». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 26. mars 2016.
