Julius Curtius

Curtius studerte jus i Kiel, Strasbourg og Bonn.^[9] Han tok en juridisk doktorgrad i Berlin i 1905. Curtius var senere virksom som advokat i Duisburg.

Curtius ble medlem av riksdagen i 1920, og i 1926 utnevnt som næringsminister.^[9] Etter Stresemans død i 1929 var han parallelt utenriksminister, og fra november samme år på full tid i dette vervet. Han arbeidet som næringsminister for sysselsettingsprogrammet og dessuten med et samarbeid med Sovjetunionen.

Han huskes mest for sitt arbeid for å fullføre Stresemanns arbeid for å regulere krigserstatningene etter den første verdenskrigen, og tilbaketrekningen fra Rhinland.^[9] Curtius var som minister ansvarlig for Young-planen, og befant seg i brennpunktet for hets fra nasjonalister, det såkalte Stahlhelm og nasjonalsosialister.

Sammen med Schober forsøkte han å etablere en tollunion med Østerrike.^[9] I dette ble han imidlertid motarbeidet av Frankrike som fikk medhold i Haag-domstolen (8 mot 7 stemmer), i at unionen ville være i strid med Genèvekonvensjonene.

Julius Curtius' bolig i Berlin, ble ødelagt under bombingen mot slutten av den andre verdenskrigen.^[9] Hans eiendom i Mecklenburg som var en del av Øst-Tyskland, ble beslaglagt i 1946. Curtius flyttet i 1946 til Heidelberg hvor han døde i 1948.